En parkvokter i Vesali fant en gang en liten bylt under et mangotre. Da han skulle se nærmere etter, oppdaget han at det var et lite pikebarn som var blitt etterlatt der. Ingen visste hvem foreldrene hennes var, så han tok barnet med seg hjem og adopterte det. Da hun vokste opp, ble hun kjent under navnet Ambapali, som betyr Mangovokterens datter.

 

Hun var så vakker, sjarmerende, blid og yndig at mange unge fyrstesønner konkurrerte om å vinne henne. Det endte med at de bila striden ved å bli enige om at hun skulle tilhøre dem alle, og de hjalp henne til å etablere seg som fornem gledespike. Ambapali ble meget dyktig i sitt fag og vant stor rikdom og heder. Hun ble en av Vesalis fremste attraksjoner, og en natt med henne kostet hele femti gullmynter.

 

En dag fikk hun høre at Buddha var på besøk i en landsby i nærheten. Hun kjørte ut av Vesali med stor prakt og omgitt av et stort følge, og etter at hun hadde hørt ham tale, inviterte hun ham og munkene til å komme og spise hos henne dagen etter. Buddha tok imot invitasjonen, og da han hadde spist og forklart læren etter maten, var hun blitt en så overbevist tilhenger at hun lot bygge boliger for Buddha og munkene i sin egen hage, og ga det hele som gave til munkeordenen.

 

Senere ble Ambapalis sønn Vimala-Kondañña ordinert som munk. Han ga sin mor videre undervisning i læren, og dette rørte henne så dypt at hun lot seg ordinere, hun også. Hun praktiserte innsiktsmeditasjon, og brukte sin egen aldrende kropp som eksempel på tingenes forgjengelighet. Da ble hun så dypt grepet at hun uttalte disse versene:

 

Kullsort, voksblankt hår hadde jeg -- ja, som bier om våren

fløy mine lokker i sverm, tett mot mitt blomstrende kinn.

Alderen kom. Blasst stritter nå håret som vinterens sivstrå.

Slik går sangen, min venn -- hør den sannferdiges røst!

 

Rikt parfymert som et sandeltre-skrin, helt dekket av blomster,

spredde min ungdoms hår søt og berusende duft --

nå, i min alderdom strømmer en villhunds stank fra min isse.

Slik går sangen, min venn -- hør den sannferdiges røst!

 

Fyldig og tett som en velstelt skoglund -- prydet med spenner,

oppsatt, ordnet med kam -- strålte mitt praktfulle hår.

Nå, i min livshøst slenger det livløst, pistret om nakken.

Slik går sangen, min venn -- hør den sannferdiges røst!

 

Hårbånd skinte i gull og rødt mellom flettenes vakre

felter av nattsvart glans; kronet mitt hode med lys.

Nå, i min livshøst feller jeg håret, som trærne sin løvpryd.

Slik går sangen, min venn -- hør den sannferdiges røst!

 

Formfullendte som kunstneres strekornamenter på silke

voktet de knivsmale bryn ansiktets blekgylne hud.

Nå, i mitt oldingefjes, er de skrukkete, glisne og slappe.

Slik går sangen, min venn -- hør den sannferdiges røst!

 

Mørk ild glødet, og gylne juvel-lyn funklet og lekte

solblidt, stolt, i mitt blikk; øynenes bunnløse tjern.

Halvblind går jeg nå. Mine øyne er glansløse, matte.

Slik går sangen, min venn -- hør den sannferdiges røst!

 

Nesens forhøyning var myk. Som en lav ås pryder et landskap,

øket den ansiktets glans -- å, hvor min nese var skjønn!

Nå er den krumbøyd, steil som en fjellpynt gribbene bor på.

Slik går sangen, min venn -- hør den sannferdiges røst!

 

Ørene mine var vakre -- ja, hvert av dem som et smykke

smidd av en gullsmeds hånd, velformet, fint siselert.

Nå, i min livshøst, henger de rynkete flippene tunge.

Slik går sangen, min venn -- hør den sannferdiges røst!

 

Kronblad-hvitt; magnolia-hvitt var lyset som strålte

klart fra mitt solblanke smil; tennenes elfenbensborg.

Nå står brungrå tannstubb-ruiner i oldingekjeften.

Slik går sangen, min venn -- hør den sannferdiges røst!

 

Jeg sang vakkert og rent i min ungdom. Stemmen min trillet,

trollbandt, bergtok, klang søtt som fra nattergal-nebb.

Sprukken er stemmen min nå. Svakt, snublende lyder min tale.

Slik går sangen, min venn -- hør den sannferdiges røst!

 

Høyreist, stolt som gasellenes; sivsmal, smekker og yndig

kneiste min hals. Delikat, perlemorshvit var dens hud.

År gikk. Langsomt trakk deres tyngde mitt ansikt mot jorden.

Slik går sangen, min venn -- hør den sannferdiges røst!

 

Før, i min ungdom, var mine armer som veldreide søyler.

Fast hud -- glatt som polert, oljet og duftende tre --

var deres pryd. Nå er de som tørre og livløse kvister.

Slik går sangen, min venn -- hør den sannferdiges røst!

 

Rødt gull fremhevet skjønnheten i mine smidige fingre,

før, i min ungdomstid ... hvor min berøring var lett!

Nå er fingrene stive og ru, lik krokete røtter.

Slik går sangen, min venn -- hør den sannferdiges røst!

 

Brystene mine var før lik runde og fullmodne frukter,

struttende stramme av saft -- høyt var de verdsatt og prist!

Hvert av dem ble lik en vannløs skinnsekk, skrukket av alder.

Slik går sangen, min venn -- hør den sannferdiges røst!

 

Kroppen min strålte som dekket av bladgull: Glatt var den, velstelt,

attråverdig og skjønn -- før, i min ungpiketid.

Nå har alderen merket min hud med sitt nettverk av rynker.

Slik går sangen, min venn -- hør den sannferdiges røst!

 

Smekre var lårene mine -- lik slangenes buktende kropper

var de, i kraftfull spenst, skjønnhet og dansende lek.

Nå, i min livshøst ligner de rør av brunvissen bambus.

Slik går sangen, min venn -- hør den sannferdiges røst!

 

Gullbånd, ringlende smykker til pryd, bar leggene mine --

-- anklene òg: Hvert skritt spredde den fineste klang.

Nå er leggene magre, og veike som stilker av sesam.

Slik går sangen, min venn -- hør den sannferdiges røst!

 

Føttene mine var ørsmå, bomullsbløte og lette.

Lydløs var deres dans -- før, i min ungpiketid.

Nå er føttene fulle av sår -- ru, sprukne og trette.

Slik går sangen, min venn -- hør den sannferdiges røst!

 

Stor var min skjønnhet! Ja, slik var kroppen min før, i min ungdom.

Se nå mitt oldingeskall -- plaget, forfallent og stygt

er det et hus, der murpussen smuldrer og veggene faller.

Slik går sangen, min venn -- hør den sannferdiges røst!

 

Slik brukte Ambapali seg selv som eksempel på alle tings forgjengelighet. Dette førte henne til videre refleksjoner over alle tings manglende evne til å gi varig tilfredsstillelse, og over hvordan vi selv ikke er herre over begivenhetenes gang. Dette brukte hun som grunnlag for intens innsiktsmeditasjon, og gikk deretter raskt gjennom alle stadiene frem til å bli en arahant. Da hun senere så tilbake på det hun hadde oppnådd, sa hun frem de samme versene igjen med dyp og inderlig følelse.

 

 

© (Til norsk ved Kåre A. Lie og Tone Lie Bøttinger.)