Khenpo Sangpo Rinpoche

 

 

Vær snill å forbered denne sesjonen ved å utvikle et sinn av oppvåkning, bodhicitta,

for å gagne det uendelige antall levende vesener.

Jeg gleder meg over å få mulighet til å komme her og gi den hellige lære til mestern Buddha.

De fleste av dere kjenner meg og dette gir meg en spesielt god følelse.

 

 

Samye Monastery

 

 

I tibetansk buddhisme finnes det et viktig uttrykk, nang, som betyr "indre" eller "iboende". Glede og lidelse skal ikke forstås med respekt til ytre objekter, og for å oppnå endelig og uforanderlig glede må en realisere ens indre vesen. En må anstrenge seg i å studere hvordan sinnet fungerer. Når vi innser vårt indre vesen, innser vi meningen med livet og meningen med gleden vi opplever i våre liv. I buddhistiske belæringer refererer "glede" til en ekte glede.

 

I begynnelsen er det viktig å studere Buddhas lære. Den gamle indiske mester Digniga sa at "Til å begynne med burde en fokusere på studier, fulgt av refleksjon, som igjen burde følges av meditasjon". Ved å engasjere seg i studier av Buddhas lære vil en oppnå sinnsro.

 

Ved å sanke visdom fra å lytte og studere kan en skjære igjennom tvil på endelig sannhet og oppnå et meget fast sinn. Når en har oppnådd visshet til den endelige sannhet gjennom studier og lytting, så vel som refleksjon og kontemplasjon, må en realisere denne vissheten ved å forene den med meditasjon. Ved å basere seg på visdommen som kommer fra meditasjon vil en bli i stand til å rykke opp forstyrrende følelser med roten.

 

Nyingma-tradisjonen i tibetansk buddhisme legger stor vekt på analytisk kontemplasjon, som er den første fasen av å lytte og studere. Hvis en fra begynnelsen ikke tilegner seg visdommen som kommer fra dyp analyse, er det umulig å tilegne seg visdom som kommer fra meditasjon. Hvis fokusert meditasjon ikke forenes med analytisk kontemplasjon kan en anvende det tibetanske uttrykket "idiot-mediterende". Det vil ikke komme noen gagn fra slik meditasjon. En burde derfor forene analytisk meditasjon med fokusert meditasjon. Jeg tok opp dette for å understreke viktigheten av prosessen av å lytte, kontemplere og meditere. Jeg studerte Buddhas lære i ti år, meditasjon kom da ganske enkelt.

 

Levende vesener er ekstroverte. Vi har en tendens til å oppfatte ytre fenomener gjennom våre sanser. Vi er derfor ikke i stand til å vende våre sinn innover å se på oss selv. Det er ganske lett for oss å se skitt i en annens ansikt, men det er vanskelig å se skitten i ens eget. Det samme gjelder hørsel. Vår kropp lager mange lyder vi sjelden hører, selv om vi ganske lett hører lyder fra utsiden.

 

På grunn av måten de fem sansene til levende vesener fungerer utvikler vi mange forstyrrende følelser. Et sinn som er fylt av forstyrrende følelser er et villedet sinn som forsøker å etablere hva som er rent og hva som er urent, hva som er rett og hva som er urett, hva som er villedet og hva som ikke er villedet, hva som er sant og hva som er usant.

 

Det forvillede sinn forsøker å bestemme hva vi ser og hører ved å bruke våre sanser. Men sinnet til Buddha opplever ytre fenomener på en helt annen måte: som å mangle sann eksistens og karakteristikker. Fenomener som ikke er noen karakteristikker eksisterer ikke. For å sitere hjertesutraen "'Jeget' har ingen sanne karakteristikker; øret har ingen sanne karakteristikker, tungen har ingen sanne karakteristikker." Dette kan anvendes på alle sanseorganene, på sanse-bevissthetene, og på sinnet - de mangler alle en sann eksistens. Hvis alle disse tingene mangler sann eksistens, hva er da sannheten? I følge Buddhas lære er det to nivåer av sannhet.

 

Den første sannheten er relativ sannhet; den andre sannheten er absolutt sannhet. Det tibetanske ordet for relativ sannhet impliserer "alle" og "uten essens". Alle samsariske fenomener er ubestandige. Slike fenomener kan være veldig villedende. Det er lett å observere at alle fenomener er ubestandige; en kan se en baby vokse til å bli et småbarn, ungdom og voksen. Også våre følelser forandres. Noen ganger opplever vi glede, noen ganger lidelse. Ubestandighet gjelder på samme måte for naturens ytre elementer.

 

Det er vanskelig å finne endelig tilfredsstillelse. En kan ønske å bli rik, og tro at en vil bli glad når en har oppnådd å samle en viss mengde penger i banken. Men så snart dette skjer vil en ønske å ha mer. Det er derfor vanskelig for et samsarisk vesen å oppnå endelig tilfredsstillelse.

 

Buddha sa at det å mangle noe er en illusjon, og dette gjelder også det å ikke mangle noe. Når vi mangler noe som vi ønsker føler vi oss elendige. Situasjonen forandrer seg når vi oppnår det vi ønsker, da kan vi ikke opprettholde vår glede fordi nye lidelser følger det å eie nye ting.

 

Alle forvirrede tanker kan ledes tilbake til de tre forstyrrende følelser: sinne, begjær og uvitenhet. Med et sinn som er fylt med forvirrede tanker og disse forstyrrende følelsene er det meget vanskelig for oss å oppnå den allvitende buddha-tilstanden.

 

For å erkjenne relativ sannhet må en forstå ubestandighet. Ubestandighet burde forstås ved hjelp av fødsel. Fødsel følges av ødeleggelse. Hvis du, som en mediterende, forstår betydningen av relativ sannhet på denne måten, vil du oppnå stor gagn selv om du mangler erkjennelsen av endelig sannhet. Men hvis tror på bestandigheten av den relative sannhet om dine kjære, din ektemake, dine venner og familie, eller materielle objekter, så vil du lide. Men igjen, hvis du innser ubestandigheten av den relative sannhet i forhold til disse tingene, så vil du ha fred.

 

Hvis en observerer den fysiske fremtoningen til Buddha Shakyamuni, så vil en se at ubestandighet påvirker hans kropp, men sinnet til Buddha Shakyamuni er oppvåknet og kjenner ikke lidelsene av fødsel, aldring, sykdom og død.

 

Anskuelsen som holder fast ved bestandighet, sann eksistens og egenheten til ytre fenomener er et forvrengt syn. I motsetning, hvis du innser den ubestandige naturen, ikke-selv, og den tomme og lidende naturen til de ytre fenomenene, spesielt med hensyn til din fysiske eksistens, så vil ditt sinn ikke være forvrengt.

 

For å forstå betydningen av den relative sannhet, så er det grunnleggende å forstå betydningen av ubestandighet. I stedet for å stole på fenomenene, burde en innse at de ytre fenomenene ikke gir endelig glede. De er svertet av elendighet og lidelse. Hvis vi erkjenner den ubestandige egenskapen til den objektive virkeligheten til de objektive fenomenene, så korresponderer dette til den universelle sannhet. Hvis denne forståelse utvikles til en realisering av tomhet som den sanne eksistensen av objektive fenomener, så er dette realisering av tomhet, den endelige sannhet.

 

Den endelige sannhet ligger hinsides uttrykk og beskrivelse. Endelig sannhet kan ikke uttrykkes fordi våre sinn ikke greier å beskrive den. Våre sinn kjenner bare to ting: ytterligheten av eksistens og ytterligheten av ikke-eksistens. Våre sinn greier ikke å gå forbi disse ytterlighetene. For eksempel, når du ikke ser noe, så tror du ikke at det eksisterer. Det samme gjelder for våre sanser. Øret er for eksempel ganske lite med et lite hull, og det er et uendelig antall lyder vi ikke kan høre. Vi tror på de lydene vi kan høre, og tror ikke på de lydene vi ikke kan høre. Det samme gjelder for nesen, tungen og huden; de har liten evne til å skjelne. På grunn av dette er vi ikke i stand til å forstå alle fenomener.

 

Jeg sa tidligere at sanseorganene mangler karakteristikker. På grunn av dette er våre sanseorganer ute av stand til å oppfatte hele spekteret av virkeligheten. Dette er årsaken til at Buddha sa at sanseorganene mangler karakteristikker, eller sann eksistens. En tibetansk læremester sa at hvis våre øyne var plassert på en annen måte, for eksempel loddrett, så ville vår virkelighet bli fullstendig forandret. Når Buddha sa at de tre verdener bare eksisterer i sinnet, så betyr det at den bestemmende faktor er ens eget sinn. Fenomenene blir ikke bestemt av den objektive virkelighet. De blir bestemt av hvordan våre sinn oppfatter dem.

 

Hvis vi lukker våre sinn og hindrer våre sanser fra å bli distrahert, så er dette en type meditasjon. I sutraene snakker Buddha om den tredelte meditasjonen eller samadhi-meditasjonen (Sanskrit: å gjøre fast, fokusert konsentrasjon). Buddha snakker om samadhi som er assosiert med de tre porter, kroppen, talen og sinnet. Hvis du åpner portene vil det komme mange forvirrede tanker gjennom. Men hvis portene stenges, vil forvirrede tanker være stengt ute fra ditt sinn. Buddha gav instruksjon på hvordan en kan lukke portene av kropp, tale og sinn. Han sa at en burde sitte stille, forbli stille, og konsentrere seg. Hvis du kan praktisere den enkle meditasjonsteknikken og forbli på et rolig sted i syv dager, så ville du med sikkerhet være i stand til å undertrykke dine forstyrrende følelser, i hvert fall mens du mediterer. Hvis du ikke greier å gjøre dette i en uke, så vil du sannsynligvis ikke greie å oppnå kontroll over dine forstyrrende følelser.

 

Alle våre tidligere liv har gjort oss godt kjent med våre forstyrrende følelser. Det er derfor viktig at den mediterende er oppmerksom på sitt sinn. Dette er meditasjon. På denne måten kan en praktisere meditasjon i formelle sesjoner og anvende det meditative opplevelsen i den uformelle perioden, ens daglige liv. Når den formelle meditasjonen blir supplert med postmeditasjonspraksis, så er en ikke bare i stand til å undertrykke og oppnå kontroll over ens forstyrrende følelser, men en er i stand til å fjerne roten til problematiske tanker og følelser. Det er derfor viktig å kombinere den faktiske meditasjonen med postmeditasjon.

 

Dette har vært en kort gjennomgang av den relative og den endelige sannhet. Har dere noen spørsmål?

 

Spørsmål: Er det absolutt nødvendig å gjøre analytisk meditasjon for å oppnå en ekte meditasjonsopplevelse?

 

Buddha belærer om tomheten av et selv. En burde ikke akseptere Buddhas belæringer bare fordi han gir dem; en burde analysere dem grundig. Det er en årsak til at Buddha gav læren om tomheten av et selv, og en trenger å innse gyldigheten av denne årsaken. For å gjøre dette må en analysere og bruke ens analyserende evner. For eksempel, i praksisen av å være oppmerksom på ens kropp burde en observere sin kropp og forsøke å bestemme om det eksisterer et selv i denne kroppen eller ikke. Den indiske buddhistmesteren Chandrakirti utla den syvdelte argumentasjonen på vognens ikke-selv. Hvis du mediterer på denne, så gjør du analytisk meditasjon.

 

Fra tidenes morgen har vi vent oss til eksistensen av ego. Hva vi enn gjør er basert på den sanne eksistensen til et selv. Vi legger en enorm vekt på denne forestillingen. Vi stoler på at hva "Jeg" tenker og erklærer er sant. Hva selvet enn gjør, så tror vi at det er riktig. Hvis vi bygger opp vårt selv på denne måten, så vil dette selvet bli så stort at det vil være vanskelig for oss å se andre.

 

På grunn av loven om gjensidig avhengighet er det umulig å oppleve glede for en selv uten å oppleve glede for andre. Dette impliserer at vår opplevelse er nært knyttet til opplevelsene til våre medmennesker. Derfor hevder Buddha at eksistensen av et selv er årsaken til lidelse. Buddha har også sagt at et sinn av nestekjærlighet bringer gagn for alle levende vesener. For å stole på belæringene til Buddha må en studere, lytte, reflektere og meditere. En blir da overbevist om gyldigheten av disse belæringene. Dette er fundamentet for Buddhas lære. Alle vet dette, men det er verdt å gjenta det.

 

Jeg vet at mange av dere er godt kjent med dette emnet, og at mange av dere har praktisert i mange år. Dere er derfor en meget mottakelig forsamling. Det er viktig at en lærer deler av sin personlige erfaring med en slik forsamling.

 

Spørsmål: Men du kan studere for et helt liv uten å bli ferdig. Når vet en at en kan slutte å studere og gå inn i tilbaketrekning i stedet?

 

Når du oppnår en dyp sikkerhet med hensyn til tomheten av selv kan du gi slipp på dine studier og anvende denne forståelsen i din meditasjonspraksis. Men fram til du utvikler en slik dyp sikkerhet burde du fortsette dine studier. Hvis du fremdeles fortsetter dine akademiske studier gjennom å lytte og lese etter at du har innsett anskuelsens mening, så er dette ikke noe poeng fordi du allerede har funnet din tapte elefant. (På Buddhas tid var elefanten et meget spesielt og verdsatt dyr, derfor blir elefanten brukt som symbol i buddhistiske tekster.)

 

Spørsmål: Jeg er litt forvirret med hensyn til uttrykket "studere" i denne sammenheng, fordi måten det presenteres på virker å implisere mer enn en intellektuell forståelse - at det også er en innsikt som skal oppnås i meditasjonen. Kan du forklare litt mer om betydningen av studere i denne sammenhengen?

 

Hvis du er i stand til å innta læren når du får instruksjoner fra en meditasjonsmester, så vil denne belæringen faktisk produsere fred i ditt sinn, og denne freden vil gjennomstrømme din kropp og tale. Tegnet på å ha studert og hørt belæringer er derfor opplevelse av fred. Og tegnet på at du har meditert av fraværet av forvirrede tanker.

 

Ved å stole på fasen av studier og lytting vil du produsere den meditative opplevelsen av shamatha. Men en slik prosess alene vil ikke garantere at du realiserer vipashyana, eller innsiktsmeditasjon. Opplevelsen av shamatha-meditasjon vil bringe deg nærmere meditasjonsopplevelsene som vil lede deg til opplevelse av vipashyana-meditasjon.

 

For eksempel, i stedet for å la ditt sinn blir distrahert når du studerer og hører, bør du fokusere på det du studerer og hører; dette er praksisen av samlet konsentrasjon. Og fordi ditt meditasjonsobjekt er et dydig objekt, fordi du studerer dharma, vil ditt sinn være beskyttet mot uedle objekter, i hvert fall mens du studerer. Dette er praksis av dharma så vel som meditasjon.

 

Buddhistisk praksis skal ikke forstås bare som å unnslippe i en isolert tilbaketrekning og oppholde seg i et lite rom. Enhver praksis som minsker ens forvirrede tanker og forstyrrende følelser utgjør buddhistisk meditasjonspraksis. Hvis studier og lytting medfører at du stenger ute forvirrede tanker, så utgjør dette også en praksis. For å bruke et eksempel, substanser som kan kurere en sykdom kalles "medisin", men hvis disse substansene ikke kan kurere din sykdom, så kan du ikke kalle dem medisin. Hvis du er i stand til å minske eller hindre dine forvirrede tanker fra å oppstå, om dette skjer som følge av lytting, kontemplasjon eller meditasjon, så er dette meditasjon.

 

Før vi trer inn dharmaens port er våre sinn fylt av mange motsetninger og ytterligheter slik som eksistens, ikke-eksistens, god og dårlig, og så videre ut i det uendelige. Når vi går inn i dharmaen blir det ikke lenger produsert motsetninger, og en vil ikke se på studier og lytting som å ikke være meditasjon. Vi mener ofte at et spesielt aspekt av dharma ikke er meditasjon mens et annet aspekt har en virkelig tilknytning til meditasjonspraksis. Denne vanen med å lage motsetninger i dharmaen vil påvirke vår praksis, men hvis du forstår meningen av dharma gjennom prosessen av studier og lytting, så er det mulig å forene alle trivielle handlinger som en utfører i sitt daglige liv - slik som å våkne, gå rundt, sitte og sove - i dharma-praksisen. Verdslige handlinger kan transformeres til dydige handlinger. Denne transformasjonen kan inntreffe fordi vi vet hvordan vi skal få det til.

 

Noen ganger tror vi at vi bare kan meditere ved å separere oss selv fra samfunnet, men det er mulig å meditere inn i samfunnet. En behøver ikke å distansere seg selv fra det vanlige liv. Å spise er for eksempel en vanlig aktivitet. Handlingen av å spise kan forenes med meditasjon, og hvis du spiser med din totalitet, med hele ditt vesen, så blir denne handlingen hel og fullstendig. Du kjenner da den meditative kunsten av å spise. Ved å spise på denne måten blir maten mer smakfull og næringsrik. Hvis foreksempel Buddha spiste dårlig mat, selv det gress som spises av hester, så ville han være i stand til å oppta næring fra denne maten som om han spiste meget næringsrik mat. Dette er fordi hans kropp, tale og sinn tar del i prosessen av å spise. Også, hvis vi implementerer vår meditasjonspraksis med å gå, spise, sitte og så videre, så vil sinnet vårt roe seg ned.

 

Spørsmål: Noen ganger føler jeg at vipashyana er som å gå gjennom lister, som den syvdelte argumentasjonen på tomhet. På en måte blir det så kjent at vitaliteten mistes. Prosessen virker å bli mekanisk og kjedelig. Hvordan burde jeg unngå dette?

 

For å unngå opplevelser av kjedsomhet trenger en å veksle analytisk meditasjon med konsentrasjonsmeditasjon. De fleste menneskene i Tibet tilbringer sine liv høyt oppe i fjellene. De lengter etter å se de store byene, og en dag kan det være de finner seg selv i en slik by, men etter å ha vært der ønsker de seg tilbake til de rene fjellene. Det er som dette. En går i sirkler; dette er samsara.

 

Når vi utvikler en viss tretthet med det forvirrede sinn, vil våre sinn ikke være så interessert i å produsere tanker. Derfor er en viss grad av tretthet ønskelig. Men det konseptuelle sinn innehar visse kvaliteter og derfor skal en ikke dømme det. Det konseptuelle sinn tillater oss å gjennomføre reisen fra det forvirrede sinn til det uforvirrede sinn. På denne måten danner det forvirrede sinn fundamentet. Vi bør heller ikke dømme andre som innehar flere forvirrede tanker ved å tro at "Jeg har færre forvirrede tanker enn den personen".

 

Kinesiske buddhister, særlig munker og nonner som lever i klostre er strikte vegetarianere. Når du møter slike praktiserende vil noen av dem skryte av dette og se ned på andre som ikke er vegetarianere. Hvis en som vegetarianer gir opphav til slik arrogante tanker, så har ens praksis ikke medført mye godt annet enn å ikke spise kjøtt. Disse vegetarianerne burde heller utvikle medfølelse for ikke-vegetarianere på grunn av deres higen etter kjøtt.

 

På samme måte er det grunnleggende å praktisere ydmykhet ovenfor alle levende vesener. Hvis jeg som en buddhist mener jeg har en filosofi som er dypere enn alle andres eller at min religion er mer ekte enn andres, så vil dette øke mitt ego og arroganse, som vil lede til at andre fordømmes. Hvis dette er tilfellet, så vil mitt engasjement i buddhist praksis ikke tjene til noen virkelig nytte.

 

Ettersom vi praktiserer dreies våre sinn gradvis til å utvikle kjærlighet og medfølelse, selv ovenfor våre fiender. Denne dreiningen inntreffer fordi vår holdning endrer seg. Når vi tror vi har en fiende, så er i virkeligheten den såkalte fienden verken vår fiende eller vår venn. Hvis du studerer dharma gjennom å lytte og lære, reflektere og meditere, og oppnår den korresponderende visdommen, så vil denne visdommen ha kraft til å forandre ditt sinn til å oppfatte virkeligheten slik den er, ikke på en begrenset måte. Også, i virkeligheten er ikke medisin medisin, den er heller ikke gift. Det kommer an på hvordan medisinen blir brukt.

 

Om du oppfatter den ytre fenomenale verden som ren eller uren kommer bare an på ditt eget sinn. Vi kan ikke beskrive den ytre verden som verken ren eller uren. Den ytre verden er hinsides både renhet og urenhet, for i den endelige analyse er det sinnet selv som avgjør hva som er rent og urent.

 

Denne verden kan være et paradis eller helvete. Som Buddha sa "Jeg har vist deg veien til frigjøring. Om du nå oppnår oppvåkning eller ikke er ditt ansvar". Dette betyr at din holdning og ditt perspektiv er det viktigste. Som vi sa tidligere, det fenomenale universet av de tre verdener er ikke noe annet enn noe som lages i ens eget sinn.

 

Hvis en forstår disse belæringene, så kan dette stedet være et paradis uansett hvor man er. Hvis en ikke innser dette, så vil en gjennomgå helvete på jord. Hvis en mangler denne forståelsen, så selv om en møtte Amitabha, Buddha av det grenseløse lys, så ville en ikke være i stand til å gjenkjenne ham. Men hvis en innser denne meningen, så vil sidemannen transformeres til Buddha av det grenseløse lys.

 

I sutrane forteller Buddha at naturen til alle levende vesener er sugatagarbha, buddha-natur. I de tantriske belæringene sier Buddha at all fenomenal opplevelse og fremtredelse i virkeligheten er uendelig renhet.

 

Oslo, juni 2005

 

 © Samye Buddhist Center - All rights reserve

This email address is being protected from spambots. You need JavaScript enabled to view it.