(Utdrag fra Mahaparinibbanasutta.)

 

 

Mens Mesteren oppholdt seg i Ambapalis mangolund ved Vesali, underviste han mange munker i læren. Han forklarte atferd, meditasjon og visdom for dem, og fortsatte:

 

"Når meditasjonen er basert på etisk atferd, gir den store frukter og gode resultater, når visdommen er basert på meditasjon, gir den store frukter og gode resultater, og når sinnet er basert på visdom, blir det fullkomment fritt for alle mentale forurensninger, både forurensninger basert på sansebegjær, basert på framtidsplaner, basert på teorier og forurensninger basert på uvitenhet."

 

Da Mesteren syntes de hadde vært lenge nok i Ambapalis mangolund, sa han til Ananda:

 

"La oss gå til Beluva, Ananda."

 

"Ja vel, Mester," svarte Ananda.

 

Så gikk Mesteren og munkene til Beluva. Da de var kommet fram, sa Mesteren til munkene:

 

"Nå kan dere gå og slå dere til for regntiden hvor dere vil her i omegnen av Vesali, munker, alt etter hvor hver av dere har venner og kjente. Selv blir jeg her i landsbyen Beluva i regntiden."

 

"Ja vel, Mester," svarte munkene, og hver av dem fant seg et oppholdssted i distriktet.

 

Da det led litt ut i regntiden, ble Mesteren angrepet av sterke smerter. Det gjorde så vondt at han følte han var døden nær. Men han holdt dem ut med oppmerksomhet og klar forståelse, uten å klage.

 

Da tenkte Mesteren som så: "Det ville ikke være riktig av meg å gå bort uten å si noe til dem som følger meg og ta avskjed med munkefellesskapet. La meg nå sette kreftene inn på å drive denne sykdommen tilbake og holde meg i live en stund til!"

Dette gjorde han, og sykdommen vek tilbake.

 

Da Mesteren nå var blitt bedre og hadde stått opp igjen, kom han ut av hytta si og satte seg på sitteplassen sin i skyggen. Da gikk Ananda bort til ham, hilste høflig, satte seg ved siden av ham og sa:

 

"Jeg ser du har blitt bedre, Mester, jeg ser du har kommet deg. Men da du var syk, var det som om jeg var nummen i hele kroppen, og jeg visste nesten ikke av meg selv. Likevel trøstet jeg meg med den tanken at Mesteren ikke ville gå bort før han hadde gitt noen instrukser til munkefellesskapet."

 

"Hva er det munkefellesskapet venter av meg, Ananda? Jeg har forklart sannheten uten å skille den i en åpen og en lukket del. Den som har kommet fram til sannheten, opererer ikke med noen hemmelig lære. Skulle det være noen som tenker "Jeg vil lede munkefellesskapet" eller "Munkefellesskapet skal være avhengig av meg", så får det bli opp til ham å gi instrukser. Den som har kommet fram til sannheten, har ikke noe ønske om å lede munkefellesskapet eller om at munkefellesskapet skal være avhengig av ham. Hvorfor skulle jeg da etterlate noen instruksjoner til munkefellesskapet? Jeg er gammel nå, Ananda, jeg er blitt åtti år. Du kan holde ei gammel kjerre gående med nødtørftige reparasjoner, Ananda, og jeg synes kroppen min også bare så vidt holder det gående med nødtørftige reparasjoner nå. Det er bare når jeg går inn i så dyp meditasjon at jeg ikke legger merke til det materielle og at følelsene forsvinner, at jeg føler meg vel med kroppen min, Ananda.

 

Vær derfor deres egne tilfluktsøyer, Ananda, og stol på dere selv, ikke bare på andre. La sannheten være tilfluktsøyer for dere, og stol på sannheten, ikke på noe annet. Men hvordan kan du være din egen tilfluktsøy, Ananda, hvordan kan du stole på deg selv og ikke bare på andre? Hvordan kan du la sannheten være din tilfluktsøy og stole på den og ikke på noe annet?

Du gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter kroppen som kropp, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Du gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter følelsene som følelser, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Du gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter tankene som tanker, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Du gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter fenomenene som fenomener, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Slik blir du din egen tilfluktsøy, Ananda, slik kan du stole på deg selv og ikke bare på andre. Slik lar du sannheten bli din tilfluktsøy og stoler på den og ikke på noe annet.

De av munkene som enten nå eller etter at jeg er død blir sine egne tilfluktsøyer og stoler på seg selv og ikke bare på andre, som lar sannheten bli deres tilfluktsøyer og stoler på sannheten og ikke noe annet -- det er de som kommer til å nå høyest, Ananda. Men de må være innstilt på å trene!

 

"Har jeg ikke allerede sagt dere at alt det som er oss kjært og som vi setter pris på, er av en slik natur at det er foranderlig, at det vil bli annerledes og forsvinne? Så hvordan kan det da være mulig, Ananda, at det som er født, blitt til og formet og som er oppløselig av natur, ikke skal gå i oppløsning? Noe slikt er ikke mulig. Og den som har kommet fram til sannheten, avfinner seg også med at livet tar slutt, Ananda. Jeg har gitt tydelig beskjed om at det ikke er lenge til jeg går bort. Om tre måneder fra i dag er jeg død. At jeg skulle gå tilbake på disse ordene for å få leve lenger, er helt utenkelig. Men la oss gå til huset med de spisse gavlene i Storskogen, Ananda."

 

"Ja vel, Mester," svarte Ananda, og de gikk til huset med de spisse gavlene i Storskogen. Der sa Mesteren til Ananda:

 

"Gå og gi alle de munkene som holder til i Vesali-distriktet, beskjed om å komme til møtesalen, Ananda."

 

"Ja vel, Mester," svarte Ananda, og innkalte alle munkene til møte. Så gikk han til Mesteren og sa:

 

"Nå er munkefellesskapet samlet, Mester. De sitter klar og venter."

 

Så gikk Mesteren til møtesalen og satte seg på den plassen som var gjort klar for ham. Så sa han til munkene:

 

"De sannhetene som jeg har innsett og forklart for dere, munker, de har dere satt dere grundig inn i, praktisert, utviklet og fordypet dere i, slik at den edle livsførsel skal vare lenge og bli til glede og nytte for mange mennesker, ut fra medfølelse med verden, til glede og nytte for guder og mennesker. Hvilke sannheter er dette, munker? Det er de fire festepunktene for oppmerksomheten, de fire rette bestrebelsene, de fire gjennomføringene, de fem sinnsevnene, de fem sinnskreftene, de sju oppvåkningsfaktorene og den edle åttedelte veien. Dette er de sannhetene som jeg har innsett og forklart for dere, munker, som dere har satt dere grundig inn i, praktisert, utviklet og fordypet dere i, slik at den edle livsførsel skal vare lenge og bli til glede og nytte for mange mennesker, ut fra medfølelse med verden, til glede og nytte for guder og mennesker."

 

Videre sa Mesteren til munkene:

 

"Derfor sier jeg dere, munker: Alle betingede fenomener er forgjengelige. Vær energiske, så kommer dere til å nå målet! Det er ikke lenge til jeg går bort. Om tre måneder er jeg død."

 

Slik talte Mesteren. Deretter uttalte han dette verset:

 

 

Min tid er til ende, mitt liv er forbi,

jeg må forlate dere og vandre min egen vei.

Vær flittige, oppmerksomme, vis selvdisiplin,

vokt sinn og tanker i dyp konsentrasjon.

Den som utrettelig etterlever

denne læren og disiplinen,

skal bryte ut av kretsløpet

og gjøre slutt på alt vondt.

 

 

Da Mesteren neste morgen hadde kledd på seg, tok han bollen sin og gikk til Vesali for å motta mat. Da han hadde gått matrunden og var ferdig med å spise, så han lenge og ettertenksomt ut over Vesali og sa til Ananda:

 

"Dette er siste gang jeg ser Vesali, Ananda. La oss gå videre til Banda." Så vandret Mesteren til Pava, sammen med en stor flokk munker. Da de kom til Pava, tok de opphold i mangolunden til Cunda, smedens sønn.

 

Cunda fikk høre at Mesteren var kommet til Pava og bodde i mangolunden hans. Da gikk han og hilste ærbødig på Mesteren og satte seg ned ved siden av ham. Og Mesteren gledet og inspirerte ham med ord om læren.

 

Da Cunda hadde lyttet til Mesterens ord, sa han:

 

"Vil du gjøre meg den ære å ta med deg munkene og komme og spise frokost hos meg i morgen, Mester?"

 

Mesteren samtykket i taushet. Da Cunda så dette, reiste han seg, tok høflig avskjed og gikk.

 

Neste morgen, da dagen grydde, gjorde Cunda klar all slags god mat og mye "svinesnadder" hjemme hos seg selv og sendte bud til Mesteren om at tiden var inne og maten sto klar. Mesteren hadde allerede stått opp og kledd på seg. Nå tok han bollen sin, og sammen med munkene gikk han til Cundas hus og satte seg på den plassen som var gjort klar for ham.

 

Da Mesteren hadde satt seg, sa han til Cunda:

 

"Du kan servere meg det du har av "svinesnadder", Cunda, og det du har av mat ellers, kan du sette fram for munkene."

 

"Ja vel, Mester," svarte Cunda og gjorde som han hadde sagt.

 

Så sa Mesteren til Cunda:

 

"Det du har til overs av "svinesnadder", skal du grave ned i et hull, Cunda. Jeg kan ikke se at noen annen i hele verden enn den som har kommet fram til sannheten, skulle kunne være i stand til å fordøye det."

 

"Ja vel, Mester," svarte Cunda og gjorde som han hadde sagt. Så satte han seg ned ved siden av ham. Og Mesteren gledet og inspirerte ham med ord om læren før han reiste seg og gikk.

 

Etter at Mesteren hadde spist den maten som Cunda ga ham, fikk han et anfall av dysenteri med store smerter. Men han holdt dem ut med oppmerksomhet og klar forståelse, uten å klage.

 

Så sa han til Ananda:

 

"La oss gå til Kusinara, Ananda."

 

"Ja vel, Mester," svarte Ananda.

 

Da Mesteren hadde spist

det måltidet Cunda ga ham,

kom smertene over ham,

sterke og vonde, har jeg hørt.

Etter at Mesteren

hadde spist svinesnadder

ble han alvorlig syk.

Men da han hadde tømt seg,

sa han: La oss gå til Kusinara.

 

Da de var kommet et stykke på vei, gikk Mesteren litt bort fra veien til et stort tre som sto der.

 

"Vil du brette sammen kappa i fire lag, Ananda, og legge den her. Jeg er trett og vil sitte ned litt."

 

"Ja vel, Mester," svarte Ananda, og laget en sitteplass av kappa.

 

Da Mesteren hadde satt seg under treet, sa han:

 

"Kan du hente litt vann til meg, Ananda. Jeg er tørst."

 

Ananda tok bollen ... og hentet vann i en liten elv i nærheten, og Mesteren drakk. Så sa Mesteren til Ananda:

 

"Det kan hende at noen kanskje vil kritisere Cunda, smedens sønn, og si: "Det var ille for deg, Cunda, det var ikke bra for deg at den maten som du serverte, var det siste Buddha spiste før han døde." Men si heller dette til Cunda: "Det var bra for deg, Cunda, det var godt for deg at du ga Buddha det siste måltidet han fikk før han døde. For jeg har hørt det fra Mesteren selv at det finnes to matgaver som gir like store frukter, større enn noen annen matgave. Hvilke to? Det er det siste måltidet som blir gitt til den som har kommet fram til sannheten, før han våkner til den store og uforlignelige oppvåkningen, og det er det siste måltidet som blir gitt ham før han dør og slokner slik at intet blir tilbake. Disse to matgavene gir like store frukter, større enn noen annen matgave. Dette kommer til å bidra til at Cunda lever lenger, blir sunnere og lykkeligere, får godt omdømme blant folk og kommer til himmelen og vinner makt." Slik skal du sørge for at Cunda, smedens sønn, ikke sitter igjen med dårlig samvittighet."

 

Mesteren så hvordan det forholdt seg med denne saken, og dypt rørt uttalte han:

 

 

Giveren samler gode fortjenester,

hatet blir borte i den som behersker seg,

den gode gir slipp på det onde.

Når lidenskap, hat og uvitenhet

slokkes, finner han fred i nibbana.

 

 

Så sa Mesteren til Ananda:

 

"La oss gå til mallaenes mangolund ved Kusinara, på den andre bredden av elven Hiraññavati, Ananda."

 

"Ja vel, Mester," svarte Ananda.

 

Så krysset Mesteren elven Hiraññavati sammen med en stor flokk munker. Da de kom fram til mallaenes mangolund ved Kusinara, sa Mesteren:

 

"Kan du ta kappen min og lage et leie til meg med hodet mot nord mellom disse to salatrærne, Ananda. Jeg er trett og vil gjerne legge meg ned."

 

"Ja vel, Mester," svarte Ananda, og gjorde som Mesteren hadde sagt.

 

Så la Mesteren seg oppmerksomt og med klar forståelse ned på høyre side med den ene foten oppå den andre, og støttet hodet på armen. De to salatrærne sto i fullt flor, til tross for at det ikke var blomstringstid for dem. De lot falle et tett og mildt blomsterdryss over Buddha for å hedre ham. Ned fra himmelen falt det de skjønneste mandaravablomster og det fineste sandeltrepulver drysset også mildt over Buddhas kropp for å hedre ham. Og luften ble fylt av himmelsk sang og musikk til ære for Buddha.

 

Da sa Mesteren til Ananda:

 

"Se på disse to salatrærne, Ananda. Til tross for at det ikke er blomstringstid for dem, står de i fullt flor. De lar falle et tett og mildt blomsterdryss over meg for å hedre han som er kommet fram til sannheten. Ned fra himmelen faller det de skjønneste mandaravablomster og det fineste sandeltrepulver og drysser også mildt over meg for å hedre han som er kommet fram til sannheten. Og luften er fylt av himmelsk sang og musikk til heder for han som er kommet fram til sannheten.

Men det er ikke slik den som er kommet fram til sannheten skal hedres, respekteres og høyaktes, Ananda. Den munken, nonnen, legmannen eller legkvinnen som lever etter læren i all sin ferd, som fører et hederlig liv i all sin ferd, han og hun er det som gir meg den aller største heder, han og hun er det som viser meg den høyeste respekt, Ananda. Derfor sier jeg dere: Øv dere i å leve etter læren og å føre et hederlig liv i alt dere gjør, Ananda."

 

Da gikk Ananda inn i et hus, lente seg mot dørkarmen og gråt.

 

"Jeg har jo fortsatt så mye å lære! Hvordan kan Mesteren, som alltid har hatt så stor omtanke for meg, gå bort og dø!" gråt han.

 

"Hvor er det blitt av Ananda?" spurte Mesteren noen av munkene.

 

"Han gikk inn det huset der borte. Der står han og lener seg mot dørkarmen og gråter, mens han sier: ‘Jeg har jo fortsatt så mye å lære! Hvordan kan Mesteren, som alltid har hatt så stor omtanke for meg, gå bort og dø!'" svarte munkene.

 

"Gå og si til Ananda at han skal komme hit," sa Mesteren til en av munkene.

 

"Ja vel, Mester," svarte munken, og gikk og hentet Ananda.

 

"Ikke gråt, Ananda, ikke vær lei deg," sa Mesteren. "Har jeg ikke allerede sagt at alt det som er oss kjært og som vi setter pris på, er av en slik natur at det er foranderlig, at det vil bli annerledes og forsvinne? Så hvordan kan det da være mulig, Ananda, at det som er født, blitt til og formet og som er oppløselig av natur, ikke skal gå i oppløsning? Noe slikt er ikke mulig.

I lang tid har du stått meg nær, Ananda, og hjulpet meg med vennlige og nyttige handlinger, ord og tanker, lojalt og uten å spare deg selv. Du har gjort mye godt, Ananda. Gjør en ekstra innsats nå, så blir du snart fri fra mentale forurensninger."

 

Så snudde Mesteren seg mot de andre munkene og sa:

 

"Hver eneste av de som har vært buddhaer i tidligere tider, har hatt en oppasser slik som Ananda, og det samme kommer hver av framtidens buddhaer også til å ha. Ananda er klok og forstandig, munker, og han vet når det passer seg for munker, nonner, legmenn, legkvinner, konger, ministere, andre læremestre eller deres elever å komme og treffe meg. Og Ananda har flere gode egenskaper. Hvis en flokk munker, nonner, legmenn eller legkvinner får se Ananda komme gående, da blir de glade, og hvis Ananda forklarer læren for dem, blir de også glade, men de synes det er leit hvis han ikke sier noe."

 

"Gå nå til mallaene i Kusinara, Ananda, og si: ‘I natt, i den siste nattevakt, kommer Buddha til å dø. Gå og besøk ham, så der ikke angrer etter på og sier til dere selv at Mesteren døde ute på markene ved byen vår, og vi gikk ikke for å avlegge ham en siste visitt!'"

 

"Ja vel, Mester," sa Ananda, og gikk inn i Kusinara og ga mallaene denne beskjeden.

 

Akkurat da satt mallaene i byens rådssal og diskuterte en eller annen sak. Men da de fikk høre hva Ananda hadde å si til dem, ble både menn og kvinner, gutter og jenter grepet av sorg og fortvilelse. Noen av dem rev seg i håret og gråt, noen løftet armene og gråt, og atter andre kastet seg til marken og rullet fram og tilbake.

 

"Mesteren dør så altfor tidlig! Buddha dør så altfor tidlig! Verdens lys slokner så altfor tidlig!"

 

Med sorg i sinnet vandret så alle mallaene, både store og små, ut til salalunden der Buddha lå.

 

Ananda tenkte som så: "Hvis jeg lar mallaene komme fram en og en og hilse på Mesteren, kommer hele natten til å gå før alle har hilst på ham. Jeg får nok heller slippe dem fram gruppevis."

 

Så delte han dem inn i familiegrupper og slapp dem fram til Mesteren, mens han sa:

 

"Den og den mallaen bøyer seg for dine føtter, Mester, sammen med hustru og barn, tjenestefolk og venner."

 

På denne måten fikk han ført alle mallaene fram til Mesteren i løpet av første nattevakt.

 

På den tiden bodde det en omvandrende asket ved navn Subhadda i Kusinara. Nå fikk også han høre at Gotama kom til å dø i siste nattevakt. Da tenkte han som så:

 

"Jeg har hørt gamle og erfarne læremestre blant de omvandrende asketer si at det hender en sjelden gang at en som har kommet fram til sannheten, en ærverdig som har nådd den fulle oppvåkningen, står fram i verden. Nå kommer Gotama til å dø i natt, i siste nattevakt. Jeg har kommet i sterk tvil om et spørsmål. Men jeg har tillit til at Gotama kan undervise meg i læren slik at jeg får oppklart dette tvilsspørsmålet."

 

Så gikk Subhadda til mallaenes salalund. Der møtte han Ananda og sa:

 

"Jeg har hørt gamle og erfarne læremestre blant de omvandrende asketer si at det hender en sjelden gang at en som har kommet fram til sannheten, en ærverdig som har nådd den fulle oppvåkningen, står fram i verden. Nå kommer Gotama til å dø i natt, i siste nattevakt. Jeg har kommet i sterk tvil om et spørsmål. Men jeg har tillit til at Gotama kan undervise meg i læren slik at jeg får oppklart dette tvilsspørsmålet. La meg få snakke med Gotama, Ananda."

 

Men Ananda svarte: "Ikke nå, Subhadda. Ikke plag Mesteren, han er trett."

 

Subhadda spurte på nytt, og ble avvist på nytt. Det samme gjentok seg en gang til, men nå hørte Mesteren hva de snakket om, og sa:

 

"La Subhadda komme, Ananda, og hindre ham ikke. Han spør fordi han gjerne vil vite, ikke for å plage meg. Og han kommer raskt til å forstå det svaret jeg gir på spørsmålet hans."

 

Da slapp Ananda ham fram, og sa: "Du kan komme, min venn Subhadda. Mesteren gir deg lov."

 

Så gikk Subhadda fram og hilste ærbødig på Mesteren. Da han hadde satt seg, sa han:

 

"De andre filosofene og brahmanene som er berømte og velkjente sektgrunnleggere og som er læremestre for mange, slike som Purana Kassapa, Makkhali Gosala, Ajita med hårkappa, Pakudha Kaccalayana, Sañjaya Belatthiputta og Nigantha Nathaputta, har alle disse vunnet innsikt ved egen innsats, eller har ingen av dem vunnet innsikt, eller har noen av dem vunnet innsikt mens andre ikke har det?"

 

"Nok om det, Subhadda! Slutt å gruble over om alle disse har vunnet innsikt eller ikke. Nå skal jeg forklare læren for deg. Subhadda. Hør godt etter og legg nøye merke til hva jeg sier."

 

"Ja vel, Mester," svarte Subhadda, og Mesteren fortsatte:

 

"I en lære og disiplin som ikke inneholder den edle, åttedelte veien, finnes det ingen sann filosof, ingen som virkelig praktiserer innsikt. Men i en lære og disiplin som inneholder den edle, åttedelte veien, Subhadda, der finnes det sanne filosofer, der finnes det noen som virkelig praktiserer innsikt. Denne læren og disiplinen inneholder den edle, åttedelte veien, så her finnes det sanne filosofer, her finnes det noen som virkelig praktiserer innsikt, Subhadda. De andre sektene er tomme for sanne praktiserende, men hvis munkene i denne læren og disiplinen lever slik de burde, Subhadda, da vil det aldri bli noen mangel på ærverdige i verden.

 

 

Jeg var tjueni år, Subhadda,

da jeg ga avkall på verden

for å søke det gode.

Mer enn femti år er passert

siden jeg forlot mitt hjem

for å vandre i sannhetens

og visdommens rike.

Utenfor dette finnes ingen

virkelig filosof.

 

 

De andre sektene er tomme for sanne praktiserende, men hvis munkene i denne læren og disiplinen lever slik de burde, Subhadda, da vil det aldri bli noen mangel på ærverdige i verden."

 

"Utmerket, Mester, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Mester. Nå setter jeg meg tre idealer som mål: og det er deg, Mester, det er sannheten og det er munkefellesskapet. La meg få ordinasjon av deg, Mester."

 

"Den som kommer fra en annen sekt og ønsker ordinasjon i denne lære og disiplin, må vente fire måneder, Subhadda. Hvis munkene etter fire måneder er tilfreds med ham, ordinerer de ham som munk. Men dette kan jeg også tilpasse etter individuelle forskjeller."

 

"Hvis de som kommer fra andre sekter, skal ha en prøvetid på fire måneder, da venter jeg gjerne fire år, Mester. La munkene ordinere meg hvis de er tilfreds med meg etter fire år."

 

Da vendte Mesteren seg mot Ananda og sa:

 

"La Subhadda bli ordinert nå, Ananda."

 

"Ja vel, Mester," svarte Ananda.

 

"Dere er heldige, Ananda," sa Subhadda, "alle dere som har salvet som disipler av Mesteren direkte."

 

Subhadda fikk ordinasjon i Mesterens nærvær. Straks etter at han var blitt ordinert, trakk Subhadda seg tilbake i ensomhet og satte alle krefter inn, energisk og uten å nøle. Ikke lenge etter fullførte han den høyere trening, den som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for. Han innså selv og erkjente direkte: Nå oppstår det ikke noe nytt, treningen er fullført, gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.

Dette forsto han fullt ut, og tok konsekvensene av sin erkjennelse. Og nå var Subhadda en av de ærverdige. Han var den siste som Mesteren personlig førte fram til ordinasjon.

 

Så sa Mesteren til Ananda:

 

"Nå kan det hende dere vil tenke at alt dere har igjen er ordene til en lærer som har gått bort, og at dere ikke har noen virkelig lærer lenger. Men det er ikke slik dere skal se det, Ananda. Den læren og den disiplinen som jeg har lært dere og forklart for dere, den skal være læreren deres når jeg er borte."

 

Så henvendte Mesteren seg til munkene, og sa:

 

"Kanskje en av dere er usikker på noe når det gjelder den våkne, sannheten, fellesskapet, veien eller treningen? Spør meg nå, munker, så dere ikke senere skal angre på at dere ikke spurte meg mens dere hadde meg ansikt til ansikt."

 

Ingen av munkene grep ordet.

 

Mesteren gjentok sin oppfordring om å stille spørsmål, men ingen av munkene sa noe. Det samme skjedde for tredje gang. Da sa Mesteren:

 

"Kanskje dere har så stor respekt for læreren deres, at dere ikke tør å spørre selv? Si det da til en venn!"

 

Men ingen av munkene sa noe.

 

Da sa Ananda:

 

"Det er fantastisk, Mester! Jeg tror sannelig at ingen i denne forsamlingen er usikker på noe når det gjelder den våkne, sannheten, fellesskapet, veien eller treningen."

 

"Du sier at du tror det, Ananda. Men den som har kommet fram til sannheten, vet at dette er tilfelle. Ingen i denne forsamlingen er usikker på noe når det gjelder den våkne, sannheten, fellesskapet, veien eller treningen. Selv den ferskeste av disse fem hundre munkene har gått ut i strømmen, og er trygt på vei mot full oppvåkning uten risiko for tilbakefall."

 

Deretter henvendte Mesteren seg til munkene, og sa:

 

"Nåvel, munker! Da vil jeg si dere er at alle betingede fenomener er forgjengelige. Vær energiske, så kommer dere til å nå målet!"

 

Dette var Mesterens siste ord.

 

Så gikk Mesteren inn i første dypmeditasjon. Han kom ut av denne og gikk inn i andre, videre til tredje og fjerde dypmeditasjon. Da han kom ut av denne gikk han inn på det uendelige roms plan, videre til den uendelige bevissthets plan og til intethetens plan. Fra dette gikk han inn på verken-bevissthet-eller ubevissthet-planet, og fra dette inn i den tilstand der alle bevisste prosesser stanser.

 

Da snudde Ananda seg til Anuruddha og sa:

 

"Mesteren er død, Anuruddha."

 

"Nei, Ananda, han er ikke død, han har nådd den tilstand der alle bevisste prosesser stanser."

 

Så gikk Mesteren ut av den tilstanden der alle bevisste prosesser stanser og inn på verken-bevissthet-eller ubevissthet-planet, videre via intethetens plan, den uendelige bevissthets plan til det uendelige roms plan. Derfra gikk han over i fjerde dypmeditasjon og videre gjennom tredje og andre ned til første dypmeditasjon igjen. Derfra gikk han igjen inn i andre dypmeditasjon, derfra til tredje og derfra igjen til fjerde dypmeditasjon. Så døde han.

 

I samme øyeblikk som Mesteren døde, kom det et skremmende jordskjelv og tordenen rullet.

 

I samme øyeblikk som Mesteren døde, uttalte Brahma Sahampati dette verset:

 

"Alle som lever i denne verden,

må dø og legges i graven,

slik også den uforlignelige læreren,

han som har nådd fram til sannhet,

den store Buddha, er død."

 

I samme øyeblikk som Mesteren døde, uttalte Sakka, gudenes konge, dette verset:

 

"Alt som er sammensatt, er forgjengelig,

dets natur er å oppstå og gå til grunne,

oppstå og gå til grunne --

det er godt å finne fred."

 

I samme øyeblikk som Mesteren døde, uttalte munken Anuruddha disse versene:

 

"Han puster ikke mer.

Vismannen er gått bort.

Med ro i sinnet er han gått inn

i den dype fred.

 

Han tålte smertene

uten å la det gå inn på seg.

Nå har den opplystes sinn

funnet nibbanas frihet."

 

I samme øyeblikk som Mesteren døde, uttalte Ananda dette verset:

 

"Det var en nifs

og skremmende stund

da Buddha, den beste

av alle, gikk bort."

 

Da Mesteren var død, var det noen av de munkene som ennå ikke hadde sluppet taket i lidenskapene, som løftet armene og gråt, og noen av dem kastet seg til marken og rullet fram og tilbake, mens de sa:

 

"Mesteren døde så altfor tidlig! Buddha døde så altfor tidlig! Verdens lys sloknet så altfor tidlig!"

 

Men de munkene som var fri fra lidenskaper, aksepterte situasjonen med oppmerksomhet og klar forståelse:

 

"Det som er sammensatt, er forgjengelig. Hvordan kan det vel være annerledes?"

 

Da vendte Anuruddha til de andre munkene og sa:

 

"Nok, venner! Ikke gråt og ikke sørg mer. Har kanskje ikke Mesteren sagt at alt det som er oss kjært og som vi setter pris på, er av en slik natur at det er foranderlig, at det vil bli annerledes og forsvinne? Så hvordan kan det da være mulig, venner, at det som er født, blitt til og formet og som er oppløselig av natur, ikke skal gå i oppløsning? Noe slikt er ikke mulig. Gudene klager, venner."

 

"Hvilke guder snakker du om, Anuruddha?"

 

"Det finnes guder både i luften og på jorden som løfter armene og gråter, og noen av dem kaster seg til marken og ruller fram og tilbake, mens de sier:

‘Mesteren døde så altfor tidlig! Buddha døde så altfor tidlig! Verdens lys sloknet så altfor tidlig!'

Men de gudene som er fri fra lidenskaper, aksepterer situasjonen med oppmerksomhet og klar forståelse:

‘Det som er sammensatt, er forgjengelig. Hvordan kan det vel være annerledes?'"

 

Resten av natten satt Anuruddha og Ananda i samtale om læren. Men så sa Anuruddha til Ananda:

 

"Gå til Kusinara, Ananda, og fortell mallaene at Mesteren er død."

 

"Ja vel," svarte Ananda. Morgenen grydde, og han la kappen over skuldrene, tok bollen sin og gikk inn i Kusinara. Der fant han mallaene forsamlet i rådssalen, og han fortalte dem at Mesteren var død. Alle mallaene, både voksne og barn, sørget dypt, og utbrøt:

 

"Mesteren døde så altfor tidlig! Buddha døde så altfor tidlig! Verdens lys sloknet så altfor tidlig!"

 

Men deretter ga mallaene tjenestefolkene sine beskjed om å samle sammen parfyme og kranser og alle musikerne som fantes i byen. Så gikk de med parfymen, kransene og musikerne ut til den salalunden der Mesterens legeme lå. Da de kom fram, hedret og æret de Mesterens legeme med dans, sang og musikk, med parfyme og med kranser, og de bygde en paviljong av blomster og kranser over ham. Slik gikk hele dagen.

 

Da sa mallaene til hverandre:

 

"Det er blitt for sent å kremere Mesteren nå i dag. Men i morgen skal vi gjøre det."

 

Men neste dag gikk med til samme slags æresbevisninger, og det samme gjorde neste dag igjen, og slik gikk det seks dager. Den sjuende dagen sa mallaene til hverandre:

 

"Nå har vi gjort ære på Mesteren med dans, sang, musikk, kranser og parfyme. Nå får vi bære ham sør for byen og kremere ham der."

 

Åtte av de fremste mallaene badet hodet og iførte seg nye klær for å bære Mesterens legeme til kremering. Men de klarte ikke å løfte ham.

 

De gikk og fortalte dette til Anuruddha, og spurte hvorfor de ikke klarte å løfte Mesterens legeme.

 

"Det er fordi dere vil én ting, men gudene vil noe annet," svarte Anuruddha.

 

"Hva er det gudene vil?"

 

"Dere vil kremere Mesteren sør for byen. Men gudene vil at dere skal bære ham nord for byen, inn gjennom nordporten, gjennom byen og ut igjen gjennom østporten og ut til den helligdommen som heter Makutabandhana. Der skal Mesterens legeme kremeres."

 

"Vi skal gjøre som gudene vil."

 

Da drysset det mandaravablomster over Kusinara, slik at hele byen, til og med søppeldyngene og kloakkpølene, lå dekt av et knedypt blomsterteppe. Og så ble Mesterens legeme båret nord for byen, inn gjennom nordporten, gjennom byen og ut igjen gjennom østporten, mens gudene og mallaene hedret ham med himmelsk og menneskelig dans, sang, musikk, kranser og parfyme. Da de nådde fram til den helligdommen som heter Makutabandhana, satte de Mesterens legene ned.

 

Så gikk mallaene bort til Ananda og spurte:

 

"Hvordan skal vi behandle Mesterens legeme?"

 

"Mesterens legeme skal behandles slik en keisers legeme skal behandles, mallaer."

 

"Men hvordan skal en keisers legeme behandles, Ananda?"

 

"En keisers legeme skal svøpes i et klede av fineste lin. Utenpå det skal det svøpes et klede av fineste bomull og så videre, fem hundre lag av hver sort. Så skal legemet legges i et oljekar av jern og dekkes med et annet oljekar av samme sort. Så skal det bygges et likbål av alle slags velluktende materialer, og på dette bålet skal keiseren kremeres. Deretter skal det bygges en stupa ved et veikryss.

 

Slik skal en keisers legeme behandles, og slik skal også legemet til han som kom fram til sannheten, behandles. Det bør bygges en stupa over Buddha ved et veikryss. Og de som legger ned kranser, parfyme eller fargestoffer der, som hilser ærbødig av et rent hjerte, de skal høste langvarig glede og nytte av det."

 

Mallaene satte i gang og gjorde alt klart til kremering, slik Ananda hadde sagt.

 

Men akkurat da var Kassapa den store på vandring mellom Pava og Kusinara sammen med en stor flokk på fem hundre munker. Kassapa den store gikk litt bort fra hovedveien og satte seg ned under et tre.

 

Da fikk han øye på en naken asket som hadde plukket opp en mandaravablomst i Kusinara, komme gående mot seg på vei til Pava.

 

"Vet du noe nytt om min læremester?" spurte Kassapa.

 

"Ja, min venn. I dag er det sju dager siden Gotama døde. Det var der jeg fikk denne mandaravablomsten," svarte asketen.

 

Da munkene fikk høre dette, var det noen av dem som ennå ikke hadde sluppet taket i lidenskapene, som løftet armene og gråt, og noen av dem kastet seg til marken og rullet fram og tilbake, mens de sa:

 

"Mesteren døde så altfor tidlig! Buddha døde så altfor tidlig! Verdens lys sloknet så altfor tidlig!"

 

Men de munkene som var fri fra lidenskaper, aksepterte situasjonen med oppmerksomhet og klar forståelse:

 

"Det som er sammensatt, er forgjengelig. Hvordan kan det vel være annerledes?"

 

En munk ved navn Subhadda, som var gammel da han lot seg ordinere, satt også der og hørte nyheten. Da sa han:

 

"Nok, venner! Dette er ikke noe å gråte for, dette er ikke noe å sørge for! Det er da bare godt å være kvitt denne stor-munken! Vi var lei av å høre: ‘Gjør slik! Ikke gjør slik!' Nå kan vi gjøre som vi vil, og la være å gjøre det vi ikke har lyst til."

 

Men Kassapa den store formante munkene på denne måten:

 

"Nok, venner! Ikke gråt og ikke sørg mer. Har kanskje ikke Mesteren sagt at alt det som er oss kjært og som vi setter pris på, er av en slik natur at det er foranderlig, at det vil bli annerledes og forsvinne? Så hvordan kan det da være mulig, venner, at det som er født, blitt til og formet og som er oppløselig av natur, ikke skal gå i oppløsning?"

 

Omtrent samtidig badet fire av de fremste mallaene hodene sine og iførte seg nye klær for å tenne på Mesterens likbål. Men de klarte ikke å få fyr.

 

De gikk og fortalte dette til Anuruddha, og spurte hvorfor de ikke klarte å få fyr på Mesterens likbål.

 

"Det er fordi dere vil én ting, men gudene vil noe annet," svarte Anuruddha.

 

"Hva er det gudene vil?"

 

"Gudene vet at Kassapa den store er på vei til Kusinara, og de vil ikke at likbålet skal ta fyr før han har kommet fram og kan bøye seg for Mesteren i en siste hilsen."

 

"La det bli som gudene vil."

 

Litt senere kom Kassapa den store og munkene i følget hans fram til Kusinara og gikk til det stedet der Mesterens likbål var bygd opp. Der gikk de tre ganger medsols rundt bålet og bøyde seg ærbødig for Mesteren. Da tok likbålet fyr av seg selv.

Da Mesteren ble kremert, ble både hud, kjøtt og kroppsvæsker fortært av flammene. Det ble ikke engang aske tilbake av ham, bare knokler. Det var som når man brenner olje. Da blir det heller ikke aske tilbake, og slik var det også da Mesteren ble kremert. Både det innerste og det ytterste av tøylagene forbrant fullstendig.

 

Da Mesterens legeme var brent, falt det regn fra skyene og det sprang vann fram fra kilder og slokte bålet. Mallaene bidro også til å slokke det med parfymert vann.

 

Så førte mallaene Mesterens levninger til rådssalen, satte opp et gitter av spyd og et gjerde av buer rundt dem og hedret dem med dans, sang, musikk, kranser og parfyme i sju dager.

 

Kong Ajatasattu Vedehiputta av Magadha fikk høre at Mesteren var død i Kusinara.

 

"Mesteren var adelsmann og det er jeg også," tenkte han. "Jeg fortjener også del i Mesterens levninger, slik at jeg kan bygge en

stor stupa over ham."

 

Og han sendte bud til mallaene om dette.

 

Da sakyaene i Kapilavatthu hørte nyheten, sendte de bud til Kusinara:

 

"Mesteren var den fremste av vår ætt. Vi fortjener også del i Mesterens levninger, slik at vi kan bygge en stor stupa over ham."

Licchaviene i Vesali fikk også høre hva som var skjedd, og det samme gjorde buliene i Allakappa og koliyaene i Ramagama.

 

Og alle sendte de bud til Kusinara:

 

"Mesteren var adelsmann, og det er vi også. Vi fortjener også del i Mesterens levninger, slik at vi kan bygge store stupaer over ham."

 

Brahmanen Vethadipaka sendte bud og sa:

 

"Mesteren var adelsmann, jeg er brahman. Jeg fortjener også del i Mesterens levninger, så jeg kan bygge en stor stupa over ham."

 

Mallaene i Pava sendte bud til Kusinara og sa:

 

"Mesteren var adelsmann, og det er vi også. Vi fortjener også del i Mesterens levninger, slik at vi kan bygge store stupaer over ham."

 

Men mallaene i Kusinara svarte folkemengden slik:

 

"Det var på markene utenfor vår by Mesteren døde. Vi gir ikke fra oss noen deler av Mesterens levninger!"

 

Da grep en brahman ved navn Dona ordet og sa: "Hør et ord fra meg, mine herrer!

 

Vår Buddha var en som talte om fred!

Det sømmer seg ikke å skape strid

om levningene etter den beste av mennesker.

La oss alle være venner og vel forlikte

og dele levningene i åtte deler.

La stupaer bli bygd vidt omkring

så mange kan minnes verdens lys!"

 

"Del levningene du, Dona, og fordel dem i åtte like store hauger."

 

"Det skal jeg gjøre, mine herrer," svarte brahmanen Dona og delte levningene rettferdig i åtte porsjoner.

 

"Vil dere skjenke meg urnen, mine herrer, så vil jeg bygge en stupa over den," sa han.

Og de ga ham urnen.

 

Moriyaene i Pipphalivaniya fikk også høre at Mesteren var død i Kusinara, og de sendte også bud og sa:

 

"Mesteren var adelsmann, og det er vi også. Vi fortjener også del i Mesterens levninger, slik at vi kan bygge store stupaer over ham."

 

"Det er ikke noe igjen av levningene hans, de er fordelt nå. Men dere kan jo ta noe av asken fra likbålet," var det svaret de fikk.

Dermed tok de med seg aske fra bålet.

 

Slik gikk det til at kong Ajatasattu Vedehiputta av Magadha bygde en stor stupa over Mesterens levninger i Rajagaha, licchaviene bygde en i Vesali, sakyaene bygde en i Kapilavatthu, buliene bygde en i Allakappa, koliyaene bygde en i Ramagama, brahmanen Vethadipaka bygde en i Vethadipa, mallaene i Pava bygde en i Pava og mallaene i Kusinara bygde en stor stupa over Mesterens levninger i Kusinara, mens brahmanen Dona bygde en stor stupa over urnen og moriyaene bygde en stor stupa over asken i Pipphalivaniya.

 

 

Derfor ble det bygd åtte stupaer over levningene, en over urnen og en over asken.

 

This email address is being protected from spambots. You need JavaScript enabled to view it.

 

Copyright @ 2001, Kåre A. Lie. All rights reserved.