Khenpo Sangpo Rinpoche

 

 

 

Når vi snakker om sinn eller bevissthet mener vi som regel noe som er enhetlig,

selvbestående, uforanderlig og evigvarende.

Men når vi kultiverer oppmerksomhet på sinnet viser deg seg at vi ikke kan finne noen basis

for vår vanlige forståelse av dette.

I stedet ledes vi til en helt annen innsikt:

Forståelsen av sinnets ubestandighet og gjensidige avhengighet -

det faktum at sinnet er uten et uforanderlig selv - at det er tomt for et selv.

 

 

 

 

På denne måten er sinnet ikke en enkelt enhet, en form eller en stor klump. Det kan klassifiseres i flere samlinger av bevisstheter og forskjellige mentale hendelser som oppstår fra disse. Når vi snakker om sinnet, er derfor "sinnet" bare et ord, og sinnet eksisterer ikke som en enkeltstående enhet i det hele tatt.

 

Sinnets natur er klarhet og intelligens som en kognitiv evne. Fordi sinnet ikke har et selv, kan vi utvikle det til å nå toppunktet av oppvåkning, eller vi kan forringe det. Sinnet er ikke fastlåst, vi kan få det til å forandre retning og gå motsatt vei. Hvis vi kultiverer positive kvaliteter, kan vi få det til å gå oppover; ved å kultivere negative kvaliteter kan det begynne å bevege seg nedover.

 

Bevissthet på sinnet tillater oss også å forstå og oppleve sinnets gjensidige avhengighet. For eksempel inntreffer visuell oppfattelse når visse årsaker og betingelser faller sammen, som synsbevissthet, synsorgan og synsobjekt. Det er behov for disse tre elementene for å ha en opplevelse av visuell persepsjon.

 

Fra et konvensjonelt synspunkt eksisterer bevisstheten på grunn av disse typer av årsaker og betingelser. Men fra perspektivet til fenomenenes sanne åndelige natur, den endelige naturen, har sinnet aldri opplevd verken fødsel, vedblivelse eller opphør.

 

Vanligvis oppfatter de fleste av oss nirvana til å være noe som vi søker, og samsara som noe som skal forlates, og vi ser på den individuelle personen som et individuelt selv som foretar reisen fra samsarisk eksistens til nirvanisk fred. Men faktum er at det ikke finnes noen distanse som skal tilbakelegges mellom samsarisk elendighet og nirvanisk fred, fordi det er ingen steder å gå. Forskjellen mellom samsara og nirvana er så enkel som forskjellen mellom oppmerksomhet og uoppmerksomhet. Å kultivere oppmerksomhet på vår fenomenale opplevelse vil gi innsikt i ikkeselvet til samsara så vel som nirvana.

 

Hvis du ønsker å lage en drømmefigur behøver du ikke å reise noe sted. Selv om du tror du reiser et sted i drømme, forflytter du deg i virkeligheten ikke. På samme måte, vil det fra samsaras ståsted ikke være noe steder som vi skal nå. Uttrykket "nirvanas fred" eller "oppvåknet tilstand" gis til et individ som har gjenkjent den sanne tilstanden til hans eller hennes sinn. Samsarisk elendighet inntreffer når individet ikke gjenkjenner sinnets sanne natur. Så forskjellen mellom samsara og nirvana er forskjellen mellom å være våken og å være sovende, eller å være oppmerksom og uoppmerksom.

 

Den enkelte mediterende burde også kultivere oppmerksomhet på nirvanisk fred, selv om den sanne naturen til nirvanisk fred også er tom for et selv. Å klynge seg til virkeligheten av nirvana forårsaker lidelse på samme måte som å klynge seg til virkeligheten av samsara, på samme måte som en får smerte av å falle av hesten på høyre eller venstre side. Bare ved å kultivere oppmerksomhet på den fenomenale eksistensen til samsara og nirvana vil en innse den sanne naturen til fenomenal eksistens, som er at både samsara og nirvana er tomme for et selv. Det kan derfor ikke finnes noe nirvana å forfølge eller et samsara som skal forlates, og det kan ikke finnes et individ, som en uforanderlig enhet av selv, som skal tilbakelegge en strekning fra samsara til nirvana.

 

Taer-si-klosteret er et av de største gelugpa-klostrene i Øst-Tibet. Som historien forteller, var det i dette klosteret en meget streng "politimunk" som oppdaget at noen munker forsøkte å røyke en pipe. Dagen etter, under den vanlige samlingen i hovedhallen, reiste han seg og begynte å snakke om ulempene ved å røyke. Han fikk så munkene som ble tatt for å røyke til å reise seg for å ydmyke dem. Men mens han gjorde dette, falt det en liten pipe ut av lommen hans. Da han så det, begynte han å le og sa: "Det er ikke lov å røyke på en stor pipe som deres, men det er tillatt å røyke på en liten pipe som min."

 

Men det er selvfølgelig det samme om du røyker på en liten eller en stor pipe. Om du kultiverer klamring til virkeligheten av samsara eller nirvana, så er det det samme. Har dere noen spørsmål?

 

Q: Så er det å ikke ha et selv det samme som å holde seg på hesten?

 

Rinpoche: Å ha innsikt inn i personens ikkeselv er som å være i stand til å sitte på hesten uten å falle inn i ytterlighetene av nihilisme, som er den venstre siden, eller eternalisme (å tro at noe er uforanderlig), som er den høyre siden (Rinpoche vitser og ler). Men hvis en forblir på hesten og klamrer seg til hesten selv, så vil dette forårsake vanskeligheter relatert til å falle inn i ytterligheten av nirvanisk fred. Hvis en utvikler en tilknytning til hesten, vil rytteren oppleve smerte i rumpa. Dette har jeg opplevd selv i Tibet (Rinpoche vitser og ler). 

 

Q: Hvis du gjør noe som du liker å gjøre, og det verken er positivt eller negativ - det er bare noe du liker å gjøre - hvordan relaterer dette til ikkeselv?

 

Rinpoche: Det sanselige objektet som du nyter, hva det enn er, er ikke et godkjent kriterium for om det er noe som skal forfølges eller ikke. Det faktiske kriteriet som bestemmer om en handling vil være positiv eller negativ ligger i sinnet til individet som den mentale motivasjonen for å utføre handlingen. Hvis en involverer seg med sanseobjekter med et sinn fritt for følelsesmessig tilknytning, så er det greit. Men hvis en ender opp med å kultivere en følelsesmessig reaksjon av tilknytning til de tingene en liker, og aversjon mot de tingene en ikke liker, så vil en bli et offer for opplevelsen.

 

Den ytre verden, med dens sanseobjekter og grovere virkelighet, innehar ikke det sanne kriterium for noe til å være positivt eller negativt. Det er sinnstilstanden som er det sanne kriterium. Det er litt som de forsiktige bevegelsene til en katt; den lager ikke noe bråk, men den kan ha den mentale tilstanden til et aggressivt rovdyr.

 

 © Samye Buddhist Center - All rights reserve

This email address is being protected from spambots. You need JavaScript enabled to view it.